Venn eller fiende? Kommer an på øyet som ser.
"Lager man fiendebilder, slipper man løs en ødeleggende kraft. For det er ikke fienden som skaper mistro, det er mistro som skaper fienden"
- Mamardasjvili
Sitatet er fra boken "Det åttende livet (til Brilka)" En familiesaga som starter i det tjuende århundret, i utkanten av Det russiske imperiet. Det er historier og menneskeskjebner, om kjærlighet, relasjoner, svik, tap og seier på det personlige plan. Om hvordan det er mulig å reise seg etter traumer, og om å finne mening i det meningsløse. Anbefales!
Tilbake til sitatet; hva betyr det i praksis og hva kan vi gjøre for å unngå å skape et falskt fiendebilde?
Når vi lager oss fiendebilder, enten det er mot et annet menneske, en gruppe eller et land, fokuserer vi på ulikheter, ulikheter som i utgangspunktet ikke var så store og så uoverkommelige. Vi bygger mur, fremfor å rive ned. Vi velger å se mennesket eller situasjonen gjennom et filter som forvrenger virkeligheten og skaper en selvoppfyllende profeti: den vi ser som en fiende, blir til slutt nettopp det fordi vi behandler dem som en. Når vi mistenker noen for å være en fiende, begynner vi å lete etter bevis som kan underbygge mistanken vår, ofte uten å være bevisst på det. Et blikk, et ord, en handling – alt blir tolket som bekreftelser på at vi har rett. Dermed blir motparten, enten de er en enkeltperson eller en hel gruppe, tvunget inn i rollen som fiende eller uvenn. Når det skjer, mister vi evnen til å se mennesket som det egentlig er, og vi mister også evnen til å forstå oss selv og vår egen rolle i denne dynamikken. Det kan jo få fatale konsekvenser, blant annet på den måten at konflikter eskalerer, kanskje til the point of no return.
(Men, så klart, ingen regler uten unntak; det er jo ikke slik at det ikke finnes fiender eller noen vi med rette kan kalle uvenn)
Når vi først har kommet inn på det sporet og laget oss et fiendebilde av noe eller noen, kan det være vanskelig å snu på det. Men, det går an hvis vi går litt i dybden og utfordrer fordommene våre. Og, hvis vi tenker og reflekterer over om det egentlig er slik vi ser for oss, og spør oss selv om det kan være noe som vi har misforstått. Kanskje trenger vi litt hjelp fra andre, noen som står utenfor og ikke har følelser eller noe å tape eller vinne, til å plukke situasjonen fra hverandre. Nylig fikk jeg selv hjelp til akkurat dette, og det endte med at situasjonen så ganske så annerledes ut når den ble sett i lys av en annen, som kunne betrakte det hele med en dæsj "kynisme". Og på grunn av det, ble fiendebildet jeg hadde laget, smuldret bort. Takk og lov. Og, det føltes befriende, som om en byrde ble tatt vekk, og jeg kunne bruke energien min på noe konstruktivt.
Jeg tror at hvis vi møter hverandre med åpenhet, lar tvilen komme mennesker til gode litt oftere, gir hverandre tid til å bli kjent og forstå hverandre, kan vi mange ganger unngå å lage oss fiender og uvenner. Og, ikke være redd for å ta feil om noe eller noen. Jeg tror også at vi ofte egentlig vet hva vi burde gjøre når vi opplever noe eller noen som er utfordrende, men at vi glemmer oss litt bort i "kampens hete". Derfor trenger vi påminnelser fra andre når rullegardinen har gått ned.