Urettferdighet, en følelse som kan spise deg opp innenfra.

Du vet den fortærende følelsen som spiser opp energien din, et sinne som er uforløst, den følelsen som gjør at du har en indre dialog i hodet ditt, men som du vet du aldri kommer til å ha med den det gjelder? Den følelsen som er så paradoksal på den måten at du mer du tenker på den, jo sterkere blir den, og jo mindre du forsøker tenke på den, jo større blir den.

Den følelsen, når du er blitt urettferdig behandlet, og når du vet at vedkommende rett og slett ikke har nok mellom ørene for at det er mulig å ha en dialog.

Høres det kjent ut?

Jeg tror vi alle opplever noe i den gata gjennom livet, men blir det lettere å takle etterhvert? Kanskje, hvis vi kommer til den konklusjonen at det er ingenting vi kan gjøre for å endre på hva den andre tenker og hvilke valg han eller hun har gjort, vi kan kun endre på oss selv, vår respons og våre tanker.

Hvordan gjør vi det, da?

Tilgi. Det kan jo høres litt rart ut, skal vi tilgi noen som har gjort oss urett?? Ja, fordi vi tilgir ikke for å gjøre det bedre for den andre, vi tilgir for å gjøre det bedre for oss selv. Vi gir slipp, rett og slett. Som om vi har en ballong i hånden som inneholder situasjonen, og så slipper vi den, og den kan blåse avgårde uten at vi behøver kjenne trykket av den i hånden vår mer. Jada, jeg vet det høres lett ut, men det er egentlig ikke så vanskelig eller rart hvis vi ser på det fra nettopp dette perspektivet.

Før vi slipper til tilgivelsen, godta at du føler deg sint, sveket, forbanna, lei deg, frustrert osv. Det er helt greit å ha følelser, de er jo på en måte vårt kompass i livet. Slipp dem til. La de fare rundt i deg til de roer seg ned. Selv om det ikke kjennes slik ut, så vil de roe seg ned. Ganske sikkert når vi greier dette med tilgivelse.

Snakk med noen som vil lytte til hva du føler og hvorfor. Snakk med noen som tåler litt utblåsning, og som møter deg med empati og forståelse. Samtidig, vær åpen for tips om hvordan du kan komme deg ut tankemønstret du har, slik at du kan legge det bak deg og få en avslutning.

Eller, skriv ned hva du føler og hvorfor. Det kan være like bra som å snakke med noen fordi du i ettertid kan, i ro og fred, reflektere over det du har skrevet, og lære noe av det. Som uttrykket sier; ikke så galt at det ikke var godt for noe. (Joda, jeg vet at det er mange situasjoner hvor livet kommer inn fra siden, slår deg overende, og da kan dette uttrykket ryke og reise)

Noen ganger møter vi på drittsekker, andre ganger kan det være at en vi har kjent i svært lang tid, plutselig viser seg å være en drittsekk av første klasse. Drittsekker som sender avgårde en verbal bombe, for deretter å søke tilflukt og aldri komme frem igjen, til deg, er de verste. Avslutningen som vi trenger må vi sørge for å få til selv. Men, vet du, det kan være lettere; vi tar kontroll på situasjonen, løser den på egen hånd, uten å være avhengig av andre. Det er en form for frihet. Og det er jo nettopp det vi ønsker oss; frihet fra noen som holder oss tilbake og stjeler energi og fokus fra oss.