Når vi er glad i mennesket, men ikke atferden.

I relasjoner er det helt naturlig (og menneskelig) å ha motstridende følelser. Det går helt fint an å elske noen, samtidig som vi misliker visse aspekter ved oppførselen og visse egenskaper. Det opplever vi oftest med mennesker som står oss nære, som for eksempel partner og familie. 

Men, det betyr ikke at kjærligheten vi føler overfor vedkommende er mindre eller mindre ekte. Det betyr bare at relasjonen kanskje er litt kompleks og derfor blir hele følelsesregistret vårt satt i gang. Det kan være utfordrende, og til tider innmari slitsomt.

Ofte kan slike motstridende følelser gi oss dårlig samvittighet, og vi begynner å tvile på om vi egentlig føler kjærlighet overfor vedkommende. Men, jeg må understreke at nå snakker jeg ikke om relasjoner hvor det er vold eller annen misbruk inn i bildet. I den type relasjoner er det jo svært motstridende følelser; man kan både elske og hate dette mennesket som på den ene siden er verdens mest kjærlige og omsorgsfulle, men på den andre siden er et monster. Jeg snakker om relasjoner som i bunn og grunn er gode og trygge, enten det er foreldre-barn, venner eller partnere.

Så, hva kan vi gjøre når vi står i en litt følelsesmessig spagat?

Anerkjenne og aksepter følelsene dine. Det er ingenting galt med deg. Og, det er ingenting galt med den andre heller. Bare ulikheter. Kanskje en litt enkel måte å si det på, men vi trenger jo ikke komplisere alt, heller.

Reflekter over hvorfor du føler det slik. Hva er det spesifikk som er plagsomt og hvordan går det utover deg? Når du forstår deg selv, kan du takle situasjonen bedre og mer effektivt.

Kommuniser. Snakk med han eller hun det gjelder. Fortell, uten å være dømmende eller aggressiv, om hvordan atferden påvirker deg, og hvorfor. Det beste utgangspunktet er når vi sier "jeg føler…." fremfor å rette pekefingeren og si "Du gjør…" Det er lett for den andre å gå i forsvarsmodus hvis det oppleves som om all verdens pekefingre veiver opp i ansiktet deres.

Vær åpen for å inngå kompromisser. Det viktigste er ikke at du får 100 prosent rett eller at den andre får 100 prosent rett. Det viktigste er å finne en måte som gjør at kjærligheten og omsorgen er det som er størst, ikke irritasjon eller frustrasjon.

Om mulig, juster ned forventningene til den andre, og se om du kan endre reaksjonsmåte når irritasjonen, frustrasjonen eller hvilken følelse det nå måtte være, slår til. Det hender jo at det er nettopp vår reaksjon som forsterker en atferd. (prøver vi å fortell en tenåring hva som er lurt å gjøre, basert på livserfaring og x antall idiotiske valg opp gjennom årene, kan du være sikker på at tenåringen gjør det motsatte)

Det er lov å sette grenser, så klart. Vi skal ikke finne oss i alt, i kjærlighetens navn. Da kan vi miste oss selv (og forstanden). Vi må ta vare på vår egen helse og velvære. Å takle denne type motstridende følelser handler mye om å balansere det negative opp mot det positive, og om en åpen og ærlig kommunikasjon. Ja, det kan være strevsomt, men det kan også være verdt det. 

Som regel er det jo det.

💚 💚