Når livet gir deg sitroner, men du hadde bestilt appelsiner.

Livet og hverdagen – en innholdsrik forundringspose av forventninger, tilfeldigheter og små katastrofer. Det spiller ingen rolle hvor nøye du planlegger dagene, ting går ikke alltid helt som planlagt. Bli med å ta en titt på typiske hverdagssituasjoner, med et skråblikk og en liten dose humor.

Vi begynner med kollektivtrafikken. Bor du på Østlandet, kommer snøværet som julekvelden på kjerringa, gang etter gang. Du står der, småkald, men optimistisk, på holdeplassen. Appen sier at bussen, t-banen, trikken eller hva det nå måtte være vi venter på, kommer om 3 minutter. Men, etter 4 minutter, 5 minutter og seks minutter osv, glimrer det fortsatt med sitt fravær. Og før du vet ordet av det, har bussen, trikken eller t-banen forsvunnet helt fra radaren som om den har teleportert til et parallelt univers. Hva gjør du? Du kan jo den klassiske "late som du ikke bryr deg"-taktikken. Heeeelt greit, jeg tar livet som det kommer-taktikken, kan også fungere. Eller, bli drit forbanna, hytte nevnen og sende ut eder og galle i alle retninger, og i tillegg bli superstresset fordi du tenker på at alle arbeidsoppgavene dine på jobben selvsagt ikke gjør seg selv, uansett hvor mye snø det kommer fra oven. Jeg må erkjenne at jeg mest sannsynlig havner på det siste alternativet.

Så har vi denne, da; folk som bare ikke møter opp. Du har planlagt dagen ned til minste detalj. Møtet er klokken 10, og klokken er nettopp det, 10. Men hvor er kollegaene som skulle hjelpe deg med å få alt på plass? Ingen av dem dukket opp. Det viser seg at Per hadde "glemt" møtet, og Linda ble plutselig syk (ifølge Instagram var hun på spa). Nå står du der alene og prøver å holde skuta flytende. Pust rolig, si til deg selv noe sånt som; greit, da gjør jeg det selv! Selv om det er dobbelt så mye jobb, og det tar dobbelt så lang tid, så har du fått jobben gjort, og det gir en god følelse. Garantert ikke der og da, men etterpå. Viktig å tenke langsiktig, også.

Vi kan vel ikke komme unna barn, og deres medfødte talent for kaos. Eller ungdommens ryddevegring, og en ganske frustrerende mening om hva mas er. Og hvordan det oppstår. Først sier vi voksne i fra, med rolig stemme, selvbehersket, Så sier vi ifra enda en gang. Og enda en gang. Men, til døve ører. Så plutselig smeller det fra ungdommen; slutt å mas! Det hjelper selvsagt ikke si at det ble mas fordi alle de gangene med honningstemme ikke førte frem.

Tilbake til barna, de som enda ikke har rukket å bli sjarmerende ungdommer. For eksempel, du har sagt veldig tydelig: "Ikke rør den kaka på kjøkkenbenken, den er til dessert for gjestene senere i dag." Men, etter fem minutter blir det mistenkelig stille. Som foreldre vet vi jo at når barn er stille, er det som regel ikke et bra tegn. Ganske riktig, du finner barna med sjokolade rundt munnen, stappmette og uten antydning til dårlig samvittighet. Ikke en gang bitte litt dårlig samvittighet. Tenk strategisk! Selv om du skummer av irritasjon. La barna få ansvaret for å forklare gjestene hvorfor det nå serveres kjeks, og ikke den deilige hjemmebakte kaken til dessert. Ikke så kult å måtte gjøre det, forhåpentligvis. For barna altså. Og kanskje kan du, som en bonus, bli underholdt av diverse kreative forsøk på å redde situasjonen. I smug, altså. Man skal jo ikke le av barn. Når det gjelder å takle ungdommen; hiv deg over Hedvig Montgomerys bok "Ungdomsårene" eller "I hodet på en tenåring" av Lars Halse Kneppe. Ikke vet jeg om de hjelper, men ut ifra titlene virker det optimistisk, i alle fall.

Det er vel uunngåelig å ikke si noe om teknologiens fandensvoldske uforutsigbarhet. Du er klar for å starte arbeidsdagen. PC-en din derimot, har tydeligvis tatt en "mental helse-dag" uten å gi beskjed. Oppdateringer, systemfeil, eller at internett bestemmer seg for å dra på ferie – det skjer alltid når du trenger teknologien som mest. Og har det mest travelt. Her er det ingenting annet å gjøre enn å ta en kopp kaffe, og vente. Og vente. Men, trøsten er at det er en universell akseptert sannhet at når teknologien jobber mot deg, så gjør den det, i sitt eget tempo, helt til den er ferdig med sitt. Du kan ikke endre noe. Så nyt kaffen, og ta en mental-helse tid for deg selv mens du venter.

Så hva kan vi gjøre for å ikke klikke helt i vinkel når plan A eller plan B ikke funker? Kanskje humor? Humor er jo tross alt en overlevelsesmekanisme, sies det. Og hvem trenger vel et kjedelig, forutsigbart liv, uansett? (joda, jeg vet, noen ganger trenger vi også det) Eller, vi kan rett og slett bare akseptere at det mest forutsigbare i livet, er at det er uforutsigbart.

Med andre ord, prøve å lage den beste appelsinsaften ut av de sitronene vi fikk, men ikke bestilte.