Når du kjenner deg alene, midt i tosomheten.

Det starter ofte nesten umerkelig. Du merker det når blikket glir forbi deg i stedet for å møte deg. Når samtalen blir kortere. Når latteren deles et annet sted. Når du må gjenta deg selv fordi du ikke ble hørt. Eller kanskje lar være å si noe i det hele tatt. Dagene går, dere gjør ting "sammen", men det føles ikke som om dere er i det sammen. Det skjer noe inni deg. En uro. En liten tanke du ikke helt klarer å riste av deg. Er du fortsatt viktig for partneren min?

Kjenner du deg igjen? Følelsen av å være alene i et forhold? 

Det handler gjerne ikke om store krangler og mye drama. Det er fraværet som merkes, den mentale tilstedeværelsen uteblir. Den følelsen av å være sammen, men likevel ikke sammen. Du sier kanskje ikke noe med én gang. Kanskje du tenker at det bare er du som overtenker eller overdriver. Eller at det ikke er verdt å ta opp, det er sikkert ingenting likevel.

Men etter hvert begynner tankene å ta mer plass. Du begynner å lure på om det er noe som har endret seg. Om det er deg. Om det er dere. Og kanskje blir du usikker på om du i det hele tatt har "lov" til å kjenne på det.

Det har du. Det er helt naturlig å reagere når nærheten glipper. Å ønske seg kontakt og tilstedeværelse betyr ikke at du er for følsom, det betyr bare at relasjonen er viktig for deg.

Istedenfor å la usikkerheten ta stor plass inni deg, stopp opp og spør deg selv: Hvilken følelse dominerer akkurat nå? Hva føler jeg? Hvorfor? Hva savner jeg akkurat nå? Hva trenger jeg for å kjenne meg trygg? Klarer du å sette ord på dette, er du et stykke på vei til å kunne håndtere situasjonen. Og kanskje er det på tide å ta det opp med partneren din. Ikke som en anklage, men som en slags invitasjon. Å si «Jeg savner oss litt» er ikke et angrep, det er et ønske om kontakt. Om å komme nærmere igjen. Og det er det jo ingenting galt med.

Du vet jo aldri helt hvordan det blir tatt imot. Kanskje får du en god samtale og kjenner at noe løsner. Kanskje møtes du med mer avstand, bagatellisering eller bortforklaringer. Og det kan gjøre vondt. Innmari vondt. Men det gjør ikke følelsene dine mindre riktige. Du har rett til å ønske deg mer. Mer nærhet, mer tilstedeværelse, mer fellesskap.

Det viktigste er at du er ærlig med deg selv. At du tør å kjenne etter og stå i det. For det gir deg klarhet, og klarhet gjør deg sterkere, enten det fører til en positiv forandring eller til en avgjørelse som endrer livssituasjonen din helt. I bunn og grunn, for å sitere "The Clash; Should I stay or should I go.