Når den indre alarmen går.

"Mennesker legger planer, og Gud ler" er visstnok et jiddisk ordtak. Om det stemmer, skal jeg ikke ha noen formening om, men jeg skal innrømme at jeg i alle fall ikke ler når livet tar en helt annen retning enn det jeg så for meg. Og jeg skal også innrømme at det tar lang tid før jeg klarer å lande på at det eneste jeg kan gjøre er å prøve å tilpasse meg, og akseptere denne forandringen som kommer, ubedt, susende inn i livet mitt. Mitt første innstinkt er nemlig å forsøke å kjempe mot denne forandringen, ofte uten å tenke meg om hva jeg gjør og hvorfor. Mye mental kaving, rett og slett.

Det er jo egentlig ikke en lur strategi. Mye bortkastet energi og tankekraft. Nå mener jeg jo ikke at vi, uten videre, skal godta alt som kastes mot oss, og omfavne alt med liv og lyst. Langt i fra. Noen kan vi forandre, noe er såvisst verdt å kjempe for, noe må vi kjempe for. Men, disse tingene som er som de er, uansett hvor mye vi kjemper, må vi håndtere på en annen måte. Leve med det, ikke mot det. Lett å si, utrolig vanskelig å gjøre.

Så er det jo slik at bagasjen vi har med oss, påvirker oss. Påvirker hvordan vi takler uforutsigbarhet, endringer og overraskelser. Bagasjen jeg bærer på, PTSD, gjør nettopp dette innmari vanskelig for meg. Det er som om kropp og sjel skriker at søren heller, vi har fått nok av uforutsigbarhet og endringer av planer, det er farlige og traumatiske greier. Også skrur kroppen og hodet på alarmsystemet. Å overstyre kroppens alarmsystem er ingen enkel sak, uansett hva som utløste den. Det som kan være en hyggelig overraskelse for andre, er et mareritt i den ukjente og utrygge for meg. Det som for andre kan oppleves som en litt hissig kommentar fra en annen, som ikke var stygt ment, kan oppleves som et total skifte i personlighet og karaktertype for meg.

Å skru av alarmsystemet er krevende og slitsomt. Den indre monologen jeg må ha med meg selv, prate meg opp og frem mot fornuft og logikk, tapper meg for krefter. Etterpå har jeg bare lyst til å sove. Og sove. Men, årevis med trening har gjort det noe enklere å finne av-knappen på alarmsystemet.

Jeg kommer nok alltid til å reagere dårlig på forandringer og uforutsigbarhet. Det spiller ingen rolle om det er noe i heimen som er flyttet noen cm på, eller om det er noe stort og på grensen til sjelsettende. Jada, fornuften og den logiske sansen min vet jo at det er to helt forskjellige ting, som krever to helt forskjellige reaksjonsmåter. Men, så var det alarmsystemet som kroppen har utviklet, da. Og overstyringen av den. Som regel klarer jeg å reagere "riktig", men det kommer an på hvor mye surr og rot det er oppi hodet mitt fra før. Er det mye, kan en liten forandring, som ikke betyr noe, egentlig vokse seg stor og betydningsfull. Da trenger jeg hjelp til opprydningsarbeid i hodet mitt. Skille snørra fra barten, rett og slett. Og noen ganger hjelp til å rydde opp i kaoset jeg ufrivillig har laget oppi hodet til andre, som ikke skjønte hvilket emosjonelt stormkast de plutselig ble utsatt for bare fordi det ble en ørliten endring. For dem. For meg; alarmen går inni meg, og jeg settes umiddelbart i beredskapsmodus.

Det er viktig å finne en god strategi for å takle livets mange stikkveier og omveier. Og en god strategi er basert på erfaringer. En mager trøst, men det kan kanskje være en litt oppløftende tanke når vi står i livets gjørme; vi utvikler strategi for senere i livet. Og kanskje vi kan le sammen med Gud når planene våre går i vasken.