Kritikk, et nyttig redskap til selvutvikling?

Når vi får kritikk, hender det at vårt første instinkt er å gå til motangrep, verbalt altså. Det er en følelsesmessig forsvarsmekanisme. Hvorfor er det slik, egentlig? Og, hva kan vi gjøre for å forstå oss selv bedre slik at vi kan endre litt på reaksjonsmåten vår?

Først må vi foreta litt selvrefleksjon og analyse av oss selv. Hvilke følelser er det kritikk fremkaller? Sinne? Skam? Redsel og engstelse?

Så kommer det som kan være vanskelig, nemlig spørsmålet om hvorfor føler jeg slik jeg gjør. Har det noe å gjøre med tidligere relasjoner, opplevelser og erfaringer? Eller har det å gjøre med mitt eget selvbilde? Kan det være slik at kritikken som kommer, er på kollisjonskurs med hvordan jeg oppfatter meg selv, og at kritikken gjør at jeg ikke selv vet hvem og hva jeg er lenger? Har jeg ikke de verdiene som jeg er så stolt av likevel? Det er skummelt og skuffende! Å miste seg selv, og deretter finne seg selv igjen er en møysommelig og slitsom prosess. Derfor foretrekker vi, naturlig nok, å stå stødig i vår egen definisjon av oss selv.

Selv om vi ikke virker særlig små og sårbare når vi gyver løs på en som kommer med kritikk, er vi jo egentlig det. Men, det kan jo være vanskelig for den andre å huske på der og da, i "kampens hete", blant annet fordi vår reaksjon, å gå til motangrep, kanskje kan være i overkant mye for noe som ikke var ment som hardtslående kritikk eller et personlig angrep. Den type kommunikasjon kommer det ingenting godt ut av, for noen av partene. Det ender gjerne med at begge står og skriker til hverandre, begge bruker angrep er beste forsvar prinsippet.

Det letteste og beste er å ta ansvar for vår egen reaksjon først. Den kan vi kontrollere. På den måten har vi, indirekte, noe kontroll på den andres reaksjon, og vi kan få til en dialog hvor vi kan komme til bunns i hvorfor kritikken kommer, og vi kan utvikle oss selv når vi forstår det.

Vi kan begynne med å lytte til kritikken. Bare lytte, ikke planlegge svar og forsvar når den andre snakker. Telle til ti, puste med magen og alt det der. Ta kontroll på følelsene våre. Deretter kan vi stille spørsmål for å få mer klarhet i hva kritikken bunner i, hvilke situasjoner og når den andre har reagert. Hva er intensjonen med kritikken? Og, etter samtalen er over, kan vi sette oss ned å skrive og reflektere over hva som skjedde, hva som gikk galt og hva som gikk bra. Da kan vi se om vi har et mønster. Er det visse tema som er en trigger for denne typen forsvarsmekanisme? Eller er det enkelte mennesker som trykker på feil knapper hos meg? Eller, reagerer jeg alltid på den måten?

Det er vanskelig å forholde seg rolig når vi opplever at kritikken er hard eller urettferdig. Eller usaklig. Men, selv om vi opplever det som alt dette, kan det likevel være noe sannhet i kritikken. Vi kan se oss litt blinde på oss selv. Hvem vi ønsker å være, er ikke alltid den vi faktisk er. Derfor kan andre oppfatte oss på en annerledes måte enn vi oppfatter oss selv.

Er det ikke egentlig en fin ting at noen gjør oss oppmerksomme på det? Jo, det er jo det. Når alle følelsene har lagt seg etter kritikken, når sinnet har roet seg, skuffelsen har lagt seg og skammen har blitt litt mindre, kan vi prøve å ta et steg bort fra oss selv, betrakte oss på en objektiv måte (jepp, vet det er vanskelig) Det kan hende at vi finner ut at hmmm, jo, muligens, kanskje har den andre rett i det som ble sagt, enten det er rettet mot egenskaper og verdier eller det er rettet mot noe som vi konkret har gjort. Eller lot være å gjøre. Men, det vi gjør og ikke gjør, styres jo i stor grad av nettopp verdier og egenskaper, så dette henger jo sammen. Da kan vi ta tak i det og jobbe litt med oss selv. Eller, vi finner ut at den som kom med kritikken har en skrue løs og han eller hun er den som trenger å få kritikk.

La oss prøve det første først; betrakte oss selv og reflektere over vår egen reaksjonsmåte.

💚 💚