Hverdagshelter.

Så brøt forhandlingene om ny IA-avtale sammen, og vi må forholde oss til enda mer usikkerhet om sykelønnsordningen og hva som skjer økonomisk når vi er så uheldige å bli syke.

Mye av årsaken til at forhandlingene brøt sammen, var steile arbeidsgivere, med fete lønninger og fete sykelønnsordninger som vanlige arbeidstakere bare kan drømme om. Arbeidsgivere som også har mulighet til å gjøre noe som er blitt veldig populært og lettvint pga pandemien; jobbe hjemmefra når man føler seg litt rusk. Eller fordi man rett og slett ikke har lyst å møte opp på jobb. Hjemmefra kan forøvrig også i praksis bety på hytta, hvor den nå måtte befinne seg. Som for eksempel toppsjefen i NHO, altså arbeidsgiverens organisasjon, som har en årslønn på 4,3 millioner kroner. Til sammenlikning; for å oppnå hans årsinntekt, må det 20 minstepensjonister til.

Ja, sykefraværet har gått opp de siste årene, og noen yrker peker seg ut. Det minner arbeidsminister Tonje Brenna oss på omtrent hver dag. Barnehageansatte, ansatte i helse og omsorg, og ansatte i fysisk krevende jobber. Slitasje, kalles det. Men, hva vet vel Brenna om slitasje, hun som aldri har deltatt i det vanlige arbeidslivet, kun vært fulltidspolitiker etter videregående skole. Jeg mener ikke at det til enhver tid er en dans på roser å være politiker, men den type slitasje på kropp og sjel disse yrkene gir som hun stadig påpeker har for høyt sykefravær, har hun aldri opplevd og kommer neppe til å gjøre det heller.

Så er det jo slik at arbeidslivet de siste årene har forandret seg enormt. Stadige flere krav, stadig flere arbeidsoppgaver. Man skal vite mer, yte mer, være mer og gjøre mer. Men med like lite midler, eller enda mindre, og like liten tid. Det er ikke rart at det går på stumpene løs.

Vi har de som jobber til de stuper. Og vi har de som tar en pause for å unngå at de stuper. Førstnevnte gruppe er de som bruker tid på å komme seg tilbake til normalen, og blir langtidssykemeldte. Så er det de andre, som kanskje har erfart at det ikke er så lurt, verken for dem selv eller samfunnet, å jobbe til de stuper, og stopper derfor før de når dit, og benytter seg av egenmeldinger nå og da. Begge disse gruppene tar ansvar. Fremgangsmåten er forskjellig, men målet er det samme; gjøre jobben sin, og være til minst mulig belastning for kollegaer og arbeidsgiver.

Hverdagshelter, rett og slett. Og noen av dem er mine kollegaer.