Flere barn med særskilte behov, men færre barnehagpeplasser.

Antall barn med vedtak på grunn av ulike funksjonsnedsettelser øker, men det gjør derimot ikke antall barnehager som er tilrettelagt for riktige stimulering og sosial læring slik at disse barna får en tilpasset barnehagehverdag, som igjen bidrar til en god livskvalitet.

I Oslo er det eksempelvis kun fem spesialbarnehager, med plass til 7-16 barn per barnehage. Det er åpenbart altfor lite da det kan være opptil 7 barn med vedtak i en ordinær barnehage. Situasjonen er neppe bedre andre steder i landet.

Det er noe kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun bør gjøre noe med.

I spesialbarnehager er barnet i et miljø sammen med andre barn med lignende utfordringer, hvor de kan lære sammen, utvikle sosiale ferdigheter og bygge vennskap. Disse barna trenger strukturert tilrettelegging, hjelpemidler og tett oppfølging fra fagpersoner, noe som ofte ikke er mulig i ordinære barnehager. Uten denne tilretteleggingen kan barnets kognitive, språklige og motoriske utvikling bli ytterligere forsinket, noe som kan gi langvarige utfordringer både i skolealder og videre i livet.

Barna kan også oppleve ekskludering fra fellesskapet fordi de ikke får den nødvendige støtten i en ordinær barnehage på grunn av ressursmangel, men også fordi funksjonsnedsettelsen er for stor til at barnet evner å delta, selv med støtte. Dette er kanskje det vondeste for foreldrene, men også for personalet. Inkludering er noe alle foreldre ønsker for barnet sitt, og noe alle som jobber med barn har fokus på til enhver tid.

Tidlig innsats er helt avgjørende for å redusere behovet for spesialundervisning og helseoppfølging senere i livet. Når barn ikke får nødvendig hjelp fra starten av, øker risikoen for at de får større utfordringer i skolen og i voksenlivet. Menneskelige kostnader, med andre ord. Men, også samfunnskostnader i form av en kontinuerlig og tett oppfølging fra blant annet helsevesenet. Da sistnevnte er det politikerne er mest opptatt av, burde det jo være grunn nok for å legge til rette for å gi disse barna det de trenger fra begynnelsen av.

Likevel er det slik at de som trenger det mest, er de som får minst. Men slik er virkeligheten når det for politikere handler mest om innsparinger og økonomi, fremfor mennesker.