Barnas rettssikkerhet er ikke bedre nå enn for 20 år siden.

Året er 2005. En mor kjemper for å beskytte barnet mot far, som ikke evner omsorgsevne, med alt det innebærer. Hvorfor er det ingen omsorgsevne? Fordi fokuset er å kontrollere og straffe mor. For far er barnet kun et virkemiddel for nettopp dette, noe barnet selvsagt lider under.

Far får likevel samværsrett. Fremfor at det handler om et barns rett til omsorg, trygghet og forutsigbarhet, handler det om en foreldres rettigheter, ikke plikter. Og en urealistisk ide om at når en dommer forteller foreldre som har en helt annen agenda enn barnets beste, at det skal samarbeides og konflikter mellom foreldre skal legges til side, så lytter de og gjør det de blir bedt om. Dette er jo ikke realiteten, heller ikke i dette tilfellet. Far gikk ut fra tingretten med dokumenter som ga han samværsrett og dermed mulighet til å fortsette å gjøre livet svært vanskelig, både for mor og barn, på kort sikt, og på lang sikt.

Nå, i 2025, gjentar historien seg med andre barn og andre foreldre.  Det sier mye om manglende kompetanse og kunnskap i de instansene som er satt til å ivareta barn og sørge for en trygg oppvekst i livskriser som dette. Det sier også noe om manglende forståelse for at når et barn er vitne til vold, utsettes barnet for vold. Og, selvsagt, mødre kan også være uten omsorgsevne, og den som fokuserer på hevn og kontroll over far.

Konsekvensene av å håndtere barnefordelingssaker på denne måten, er alvorlige både på kort og lang sikt. På kort sikt fører det til at den voldsutsatte forelderen gradvis blir mer nedbrutt, utmattet og redd. Denne vedvarende belastningen tærer på både den fysiske og psykiske helsen, og det er en direkte sammenheng mellom foreldrenes tilstand og barnets trivsel. Barn som ikke har stabilitet og trygghet, har det ikke bra, de lider, noe som er skadelig for utviklingen. I praksis betyr dette at barnet i realiteten ikke har noen foreldre som fullt ut evner å ivareta det på den måten et barn trenger, fortjener og har rett til. Barnets grunnleggende behov – følelsen av trygghet, stabilitet og kjærlighet – blir alvorlig undergravd. Skadene blir dype og varige, selv om de ikke umiddelbart alltid er synlige.

På lang sikt kan konsekvensene være enda mer ødeleggende. Barnet, som nå har vokst opp til å bli en ungdom, sliter ofte med alvorlige psykiske helseproblemer som angst, depresjon og lav selvfølelse. Relasjonen barnet hadde til den forelderen som skulle være en trygg havn i kaoset, er blitt svekket eller ødelagt. Dette skaper en følelse av svik, bitterhet og sinne, som preger følelseslivet og påvirker evnen til å bygge sunne relasjoner i fremtiden. Barndommen, som er grunnlaget for resten av livet, er blitt en blytung bagasje å dra rundt på.

Det er ikke bare på det personlige plan livskriser som dette kan få store konsekvenser, det kan også få samfunnsmessige konsekvenser. Barn og ungdom som vokser opp med alvorlige følelsesmessige skader, risikerer å utvikle atferdsmessige problemer, som kan føre til skolevansker, isolasjon eller i verste fall kriminalitet. Det fører til en økt belastning på skolesystemet, helsevesenet og rettsvesenet. Konsekvensene av dårlig håndtering av barnefordelingssaker strekker seg derfor langt utover den enkelte familie.

Gjennom årene har nye barnelover kommet og gått. Det samme gjelder naive politikere som tilsynelatende mener løsningen for foreldre som utøver vold, og for voldsutsatte foreldre, er å bli tvunget til å snakke sammen. De kaller det samarbeid og likestilte foreldre. Hvor virkelighetsfjern går det an å være?

Løsningen ligger hos politikere, fagfolk, og hos rettssystemet. De må sørge for at farlige mødre og fedre oppdages og stoppes, og at barn beskyttes. Farlige foreldre finnes, det er et faktum. Men man ser det ikke før man tror det. Og de som er satt til å beskytte barn og foreldre i livskriser som dette, tror det åpenbart ikke. La oss håpe det ikke går 20 nye år før de får øynene opp for en brutal virkelighet.