Ansatte i omsorgsyrker gir alt, på bekostning av sin egen helse.

1. april fikk arbeidsminister Tonje Brenna en rapport fra Kvinnearbeidshelseutvalget, som har sett på kvinners helse i arbeidslivet. Bakgrunnen for rapporten er blant annet at kvinner har et betydelig høyere sykefravær enn menn og at stadig flere kvinner enn menn blir uføre.

Yrker med høyt sykefravær, er omsorgsyrker, hvor kvinner er i flertall, og den emosjonelle belastningen er stor. Et av disse yrkene er barnehageansatte, hvor omsorg, oppmerksomhet og mental tilstedeværelse er helt nødvendig gjennom hele dagen, hver dag. Mange barn med ulike behov som skal ivaretas og barn med utagerende adferd, er svært krevende å stå i. De ansatte gir av seg selv hele dagen, likevel er det ikke nok. Det er umulig å legge jobben bak når porten lukkes etter endt arbeidsdag fordi tanker om hvordan arbeidsdagen har vært, og burde vært, kverner i hodet. Det påvirker selvsagt den psykiske helsen, og kan føre til omsorgstretthet, en tilstand med blant annet symptomer som fysisk og emosjonell utmattelse, redusert yteevne og konsentrasjon, en følelse av utilstrekkelighet og håpløshet, søvnforstyrrelser og økt uro og frykt. Det sier seg selv at dette påvirker arbeidsevnen. Krav og arbeidsoppgaver har økt, men uten at det har blitt gitt mer tid til dette, noe som også bidrar til den emosjonelle belastningen. I tillegg kommer de fysiske belastningene gjennom ubekvemme arbeidsstillinger, for eksempel sitte på gulvet, på små stoler, ved små bord som er beregnet for barn, i sandkassen ute, samt tunge løft. Belastningen på kroppen er med andre ord stor..

Dette er bare ett av yrkene som er kvinnedominerte, og hvor den emosjonelle belastningen er så stor at det går utover arbeidsevnen. Sammenhengen mellom høyt sykefravær, yrke og kjønn er derfor åpenbar. Men dette er fakta Tonje Brenna ikke har behøvd å få skrevet ned i en rapport for å ha kunnskap om. Dette er noe som disse yrkesgruppene har forsøkt å få fokus på i årevis. Det finnes utallige ansatte som har ropt varsko og fortalt hvordan arbeidsdagen faktisk er. Det kan virke som om politikere bryr seg mest om kostnader og innsparinger, ikke om menneskene som hver dag bidrar til at samfunnet går rundt, på tross av belastningene de står i. Helt til de ikke klarer mer, og blir, i politikernes øyne, en økonomisk byrde for samfunnet.

Hvor mange flere må kjenne det på kroppen før politikerne kjenner det på samvittigheten?